Samtalen med person som har demens

Bakgrunn

Historisk sett har det vært knyttet skam rundt demens. Det ble lite snakket om, og få tiltak ble igangsatt for å bedre livssituasjon. Diagnosen kunne settes og pårørende ble informert, men ikke pasienten selv. Personen som har demens ble ofte omtalt som den demente, noe som ikke satte personen først, men sykdommen.  Det har heldigvis blitt mye bedre. Men fortsatt er det en sykdom som det er vanskelig å snakke om. Erfaring viser at få personer med demens har samtaler med helsepersonell om sin sykdom. Personer i samfunnet rundt den som er syk, kan også kvie seg for å snakke med den syke om hans utfordringer som skyldes demens. Ofte blir personen som har demens «trøstet» med at «det er mange som glemmer, jeg glemmer også», «det er mange som ikke klarer å få til med telefonene, de er blitt så komplisert». Mange pårørende forteller også at den som er syk ikke har fått snakket om sin sykdom, og at de synes det er vanskelig.

Metode

Dette er en kvalitativ studie med intervju av fem sykepleiere som arbeider i to ulike kommuner. Intervjuene blir analysert. Det vil bli brukt teori om personsentrert omsorg og relevant forsking på området for å drøfte problemstillingen.

Tiltak

På bakgrunn av egne erfaringer samt samtaler med personer som har demens, pårørende og helsepersonell, settes søkelys på samtalene med person som har demens. Det skal ses nærmere på hvilken forskning som er gjort på dette området, og hvordan helsepersonell legger til rette for samtaler med demenssyke om demens og deres livssituasjon.

Det er sykepleierne som jobber i hjemmetjenesten sine erfaringer som ønskes undersøkt og hvilke refleksjoner de har  gjort seg etter samtaler de har hatt med personer som har demens.